Mine Ting

Når det klør, klør man seg. En ryggmargsrefleks. Men i Tromsø må man passe seg for at man ikke ryker på en økonomisk smell om man klør seg på feil sted foran feil yrkesgruppe...

En rekke personer har fått svar på overnevnte spørsmål. Og også jeg følte at jeg måtte finne ut av dette. Resultatet ble i alle fall:

Flere menn enn kvinner. Det er jo bra for selvbildet. Ellers må jeg jo si at det er noen overraskelser, lurer litt på hvilken algoritme som benyttes, men er naturligvis fornøyd med mine "tvillinger". Kjekke folk de også.

...med ett nytt innlegg. Begynner å bli flere måneder siden sist. Mye har skjedd, lite blitt skrevet. Og så mye mer enn det her kommer ikke denne gangen heller. Men en ting skal legges inn, denne linken til mine bilder på Panoramio.com. Og om noen dager, uker eller måneder er de å finne på Google Earth.

Så på en innslag på dagsrevyen her om dagen om smertepasienter og deres utfordringer i helsenorge. Og de er ikke få.
Helseminister Sylvia Brustad var rask på banen og sa at denne pasientgruppen skulle prioriteres og det var lagt slike føringer i finiansieringsplanen for 2007.
Med de budsjettkutt og reduksjon av produksjon som enkelte sykehus er pålagt, kan jeg ikke skjønne at prioriteringer som de overnevnte ikke vil gå ut over noen. Hvem er sikkert opp til hvert enkelt sykehus eller foretak, men det hadde vært interessant å se hva statsråden hadde svart om hun fikk spørsmålet om hvilke gruppe som skulle nedprioriteres slik at sykehusene kom i balanse økonomisk samt at noen pasientgrupper skal kunne prioriteres. Regner med svaret hadde blitt klassiske politikersvar hvor man etterpå hadde flere spørsmål enn svar.

Om man skal tro på forskningen, og det skal man jo helt til den er tilbakevist og funnet unyttig, vil framtiden føre til økt press på helsenorge hva kapasitet og krav angår. Hvordan man økonomisk da skal klare å la alle pasientgrupper som får ett innslag på nyhetene eller som har sterke organisjasjoner og/eller institusjoner i ryggen bli prioritert uten å si hvem som skal nedprioriteres, kan ikke jeg skjønne.

Slik det er nå kan man ikke gi til noen uten å ta fra andre...

På søndag var vi hos noen gode venner for å spise pepperkarer, drikke gløgg og hygge oss før vi tok turen til sentrum for å overvære tenning av lysene på julegrana sammen med barna. En hyggelig tradisjon som er et deilig avbrekk i en ellers hektisk førjulstid.

Våre venner hadde også bakt brød, noe vi nøt godt av sammen med nevnte julebakst og drikke. For min del helt til jeg trodde jeg tydge i porselen. Eller noe lignende. Det var i alle fall hardt og etter min erfaring med brød, hørte ikke objektet jeg tygde på og brød sammen. Etter at den første overraskelsen hadde lagt seg, kom naturligvis sannheten for dagen. Og det var selvfølgelig ikke porselen, men en blanding av emalje, sement og dentin som ytet motstand.

En bit av Tommy er borte. Smilet mitt ikke lengre plettfritt, men det var det heller ikke i utgangspunktet. Biten var ikke stor nok til at jeg føler meg lettere på noen måte; hverken med tanke på vekt eller til sinns. Ikke føler jeg meg mindre hel som menneske heller. Ikke gjør det vondt når jeg benytter den skadde tannen til tygging heller. Dog ikke prøvd knekk, ribbesvor eller andre kjente tannknekkere. Egentlig har tapet av biten ikke gjort så mye med meg. Men når jeg kjenner ekstra godt etter, når jeg har litt tid for meg selv, er savnet etter biten der uansett.

Julen er i utgangspunktet en prøvelse for pengeboken. Uansett hvordan man snur og vender på prislapper og seddler. Denne høytiden er ikke perfekt tidspunkt for et besøk hos tannlegen.

Herren i huset som serverte oss på søndag hadde uken i forveien tilfeldigvis vært og ordnet noe i sin egen munn. Blant annet en brukket tann. Ut fra hva man forstod av uttrykk og beskrivelser på kvitteringen kan prisen på reperasjon av tannen komme på rundt 3000 kroner. Ser ut til at tannlegen også vil ha en bit av Tommy. Kanskje det holder med en nyre eller en lunge...

Etter at vår forrige TV ble ødelagt og kassert under OL, har vi lånt og fått gamle TVer fra venner og familie. Nå når TVen vi fikk av min kjære bror begynner å halte stygt, har vi bestemt oss for å kjøpe vår egen, helt nye TV. Etter litt søk på nettet falt valget på den som er avbildet til venstre. En LCD-skjerm. Nærmere bestemt en ViewPia LC-32IE21. Den ser ut til å dekke alle våre behov - også de økonomiske.

Nå gjennstår det bare å få den levert på døren slik at man kan teste og nyte vår egen skjerm i vår egen stue. Og vente tålmodig på Playstation 3

I et tidligere innlegg klaget jeg over at vinterdekkene var montert, men vinteren lot vente på seg. Det er ikke lengre grunn til å klage. Dette er riktig nok ikke den første snøen som ha kommet, men da ble ikke veiene dekket av dette hvite stoffet. Men som bildene under viser, har altså dette endret seg i natt og i dag. Mengder, store mengder med snø.
Og treåringen i huset ble overbegesitret for hva som hadde skjedd iløpet av natten.

Nå kan man kjøre med piggdekk og ha (relativt) god samvittighet...

Hva morgen dagen bringer er umulig og si og vil med all sannsynlighet forbli det i uoverskuelig framtid. Man kan gjøre noen små ting i dag som forbereder en på morgendagen. Smøre matpakken til kjæreste, barn og seg selv kvelden før den skal spises. Gjøre barnehage- og jobbsekker klar for avmarsj til dagen etter, om man er godt i siget, legge fram klærne klar på badet.
Det er en annen ting man kan gjøre i dag for å forberede seg på det man håper framtiden ikke bringer. Denne plansjen hos legevakten.no er nyttig og nødvendig for alle som omgåes barn. Les og lær! Bestill eller skriv ut og heng plakaten opp et sted som gjør repetisjon lett. Og håp at det aldri vil bli bruk for kunnskapen du tilegner deg.

Vinterdekke er montert. Nå kan Kong Vinter komme når som helst for min del. Jeg er mentalt og utstyrsmessig forberedt på hans, eller hennes, ankomst.
Det som forstyrrer litt nå, det som alltid gneger på sinnet, er nevte høyhets vaklende tilnærming til å ta fotfeste. Det skjer egentlig hvert år. Jeg er tålmodig og er nok en av de siste som skifter til vinterdekk. Lar bilen stå i mange dager for å la snø og is få feste før piggene mine skal trenge gjennom nevnte underlag og gi framdrift og bremseeffekt. Og når det har vært mange nok dager med kuldegrader og is på vegene, skiftes det altså dekk. Og som vanlig starter en mildværsperiode dagen etter. Nå er det 10 grader celcius ute. Regn og elendighet. Og for å spare dekkene som ble kjøpt inn i fjor til en stor sum dubbloner, må bilen stå noen dager til.

Jeg trenger ikke metervis med snø, men litt is på veiene slik at dekksiftet kan rettferdiggjøres og at kjøring på piggdekk ikke føles så forurensende, dyrt og unødvendig.

Da var første jakttur for denne sesongen unnagjort. Resultatet ble en stykk rype. Ikke all verden, men heller ikke mer enn forventet med tanke på de dystre spådommene som har vært den siste tiden.
Så litt fugl så jeg regner med at det blir noen turer til utover høsten. Håper den ene jeg fikk i går får selskap av noen til.
Hvertfall mange nok til at de kan kalles en middag.

Som vararepresentat til styret i borettslaget vårt, var jeg i går på mitt første styremøte. En interessant afære for en første-styremøte-reise-gutt.
Etter endt møte ble man sittende og prate om løst og fast. Etterhvet kom man inn på hvordan området vårt borettslag ligger i har endret seg de siste årene. For en tid tilbake, les 8-10 år pluss, var småkriminalitet og hærverk ikke ukjent rundt dørene i hus og hjem i våre trakter. Dette har med tid og stunder forsvunnet og man opplever hverdagen her som rett og slett trygg. Overraskelsen var derfor stor da dette stod og lese i dagens aviser. Den lokale butikken, med den beste og mest kundevennlige betjeningen bare 200 meter fra der vi bor, hadde blitt ranet med ett skytevåpen!

Håper alle som var i butikken får god hjelp og slipper langvarige plager på grunn av dette...

Da kan eventyret med makspris i barnehager og rettferdig fordeling av ledige plasser over. Fortsatt er det slik at de som har plass kun betaler den fastsatte maksprisen, men om man ikke har plass åpner det seg nå nye muligheter. Ligger man langt nede på prioriteringslisten over hvem som skal få barnehageplass, kan man avtale med en barnehage å betale noen kroner i tillegg til maksprisen og vips har man fått en plass. Man gjør et realt byks på listen og kan takke sine penger for å avkommet har fått et sted å være på dagtid. Det skal sies at ordningen er rettferdig på den måten at den gjelder alle. Bare du har penger å betale med. Og hvem som har åpnet for dette? Jo. våre kjære folkevalgte politikere. De med fra før lite sosiale goder...

Er navnet til vår yngste datter. Amanda i dagligtale, Amanda Louise når hun etterhvert blir stor nok til å gjøre ugagn ;-). Et navn mor og far er fornøyd med, men som storesøster ennå ikke er helt fortrolig med. Alle i barnehagen trodde Amanda skulle hete Konstanse - for det hadde storesøster sagt.

Men der er nå i alle fall godt å ha et skikkelig navn, et som etterhvert vil stå på en dåpsattest, i tillegg til en anseelig mengde kjælenavn.

Det er også fint vær i Tromsø. I mitt forrige innlegg påpekte jeg de få soltimene vi i Nordens Paris har fått føle på våre kropper.
De siste par dagene har det vært motsatt. Dugelig med sol og tilnærmet vindstille. Dagene har vært brukt til solslikking, naturligvis, grilling og mye lek ute i Guds frie natur. Dessverre har ikke kameraet vært med på alt, men noen bilder har det blitt. Det under er av utsikten fra kjøkkenvinduet vårt. Dette står vi opp til hver morgen. Kameraføringen er ikke helt stabil, men ta mitt ord for det: Det er vakkert. Ikke minst på fine sommerdager. Bildet ble tatt i går.

Bildet under er tatt i dag fra gaten utenfor noen venner av oss. Over de grønne trærne i forgrunn, kan man skimte slalombakken(e) i Kroken. Det eneste stedet man vinterstid kan finne preparerte løyper med tilhørende heiser i Tromsø. Dog høyst diskutabel kvalitet på anlegget.
Man kan fra bildet om ikke annet ane det er er sol på himmelen og trærne står noen lunde stille og vertikalt.

Vi var også innom sentrum for å kjøpe de obligatoriske softisene på en dag som denne. Det var ganske mange mennesker som hadde tenkte det samme som oss. Solen skinte, alle koste seg og det var i det store og det hele en fantastisk dag. Men på denne dagen så jeg noen som måtte dokumenteres for å avlie rykter og motarbeide generell uvitenhet om Tromsø:

Isbjørnen har Tromsøs stiveste blikk, og det finnes noen av dem i denne byen, er feste til et rullebrett med solide nagler og trenger adskillig hjelp til forflytning. Rudolf er soild feilparkert og burde strengt tatt fått bot av Tromsøs overivrige parkeringsvakter og blitt tauet bort. Forøvrig tror jeg begge nevnte dyr er verdskap for et lite univers av småkryp og annet uttyske. Trollet i midten fungerer best som urinal for byens firbente og logrende skapninger enn som en turistattraksjon.
Av disse tre, i forgrunn om spesifisering er nødvendig, er det kun en som kan sees i Tromsø året rundt. Og det er som tidligere nevnt solid feilparkert. Tror faktisk jeg aldri har sett rein på Tromsøya. På fastlandet og øyene rundt, ja men ikke på selve øya.

Liten notis til meg selv: Tren på å ta bilder, gutt. Mer kvalitet, mindre kvantitet....

Lasse skriver i sin blogg at bruk av lue og votter 27.juni tyder på at noe er feil. Helt enig.

Bladet Tromsø kunne i dag melde om kun 78 sol-timer hittil i juni måned mot normal 220. En markant forskjell.

Nå vet jeg ikke hvordan man regner soltimer i midnattsolens rike, men med tanke på sol 24 timer i døgnet bak skyene, er 78 timer feil. Veldig feil. I dag er det 7-8 grader i Tromsø. Lurer på hvor den globale oppvarmingen er blitt av...

I dag er det sankt Hans. Dagen man treffer venner, griller noen lekre kjøttsykker på grillen og fyrer opp et passe stort bål. Slik tradisjonen er. Og tradisjon tro regner det små djevler ute mens Tor rir i på kjærra si trukket av to retningsville bukker mens hans slenger Mjølner ukritisk rundt om kring.

Etter ett skikkelig uvær kan himmelen klarne opp og slippe de livsgivende solstrålene ned på denne skarve jord igjen. Vi håper på det, men er ikke fremmed for kokte pølser i lompe.

Vi er endelig blitt foreldre til ett barn til! En jenta også denne gangen!

Etter ett svangerskap som varte fjorten dager lengre enn de oppgitte ni månendene, kom endelig lillesøster til oss. Hun ble født 18. juni klokken 02.06, veide 4102 gram og strakte seg 53 centimeter på målebrettet! En stor pike med andre ord!

Vi valgte å bli ett døgn på barselhotellet til UNN før vi dro hjem. Vi har med andre ord tilbringt en natt i vår egen leilighet og det gikk utmerket. Litt nattevåk selvfølgelig, men det står det jo om i instruksjonsmanualen.

Etter å sa sammenlignet bilder tatt av henne og av storesøster det første døgnet etter fødselen, er likeheten slående. Etterhvert kanskje det til og med kommer ett lite bevis på dette i denne bloggen...

Og navnet, ja. Ennå ikke bestemt, men regner med at familierådet kommer til enighet før uken er omme. Håper jeg.

Livet er herlig!

Dette er en stund siden nå, men jeg har byttet jobb.

Samme arbeidsgiver, UNN, men annen avdeling. Flyttet fra Gastromedisinsk avdeling til Anestesiavdelingen. Den avdelingen er videre delt i tre , og jeg jobber på Oppvåkninga.
Dit kommer pasienter som har hatt en eller annen form for anestesi eller narkose i forbindelse med et inngrep eller en undersøkelse. Dette er med andre ord en avdeling som i all hovedsak tar seg av pasienter fra kirurgiske, opererende, avdelinger. En gren innenfor sykepleie jeg har hatt lite kontakt etter at jeg var ferdig med studiene i 2001.

Mange sykepleiere bruker de første årene på å hoppe fra avdeling til avdeling eller kanskje mellom kommunal og statlig sektor. Årsaken til dette jeg ikke sikker på, men med et yrke som sykepleier gir mange varierende utfordringer og muligheter. Kanskje er eventyrlysten og muligheten til å jobbe nesten hvor som helst i landet med på å gi korte karrierer i enkelte stillinger. Trives man ikke med kollegaer eller pasientkategorien et sted, er det lett å bytte. Jobb som sykepleier får man seg nesten uansett og hvor som helst. Og som nevnt, mulighetene er mange

Jeg var nesten i fem år på Gastromedisinsk avdeling, heretter kjent som Posten, før jeg følte behovet for å bytte. Hvorfor jeg fikk dette behovet er litt usikkert. Forklaringen jeg gir til de som spør er : Hadde lyst til å prøve noe annet, og oppvåkningen er i alle fall det!. De er tilfreds med det svaret og kanskje jeg også skal være det. Følte et behov for å bytte. Bare å akseptere og ikke spekulere i hjel.

Da jeg begynte å jobbe som sykepleier i 2001, var vi fem stykker fra samme kull som startet på Posten. Det var ikke bare en trygghet i et nytt yrke og på en ny arbeidsplass, men også en viktig faktor for utviklingen av et veldig flott og trygt arbeidsmiljø. Posten hadde før vi begynte problem med å få tak i sykepleiere til alle stillingene de hadde. Det var gjennomtrekk av vikarer og arbeidspresset på de som jobbet fast ble stort. Dette resulterte i at Posten var stengt hver helg. Et stress uten like å flytte pasienter på fredags ettermiddag og hente dem tilbake mandag morgen. Og løsningen var ikke særlig populær blant de andre medisinske avdelingene.
Dagen vi troppet opp, representerte vi nesten halvparten av alle fast ansatte sykepleiere på Posten! Helgestengt avdeling ville det ennå være til et stykke ut på høsten, men ting lå til rette for bedre tider. Vi ble tatt godt i mot og har siden den gang rekrutert flere kollegaer fra samme kull.
Posten fikk etterhvert et rykte på seg for å være et flott sted å være. Både som ansatt og student. Og forhåpentligvis pasient!
I lange perioder måtte våre ledere i motsetning til andre avdelingsledere takke nei til sykepleiere som ville jobbe hos oss. Det har vært et stabilt kollegium som har stått sammen og hatt det skikkelig morsomt opp gjennom disse årene. Er det en ting jeg vil savne, og savner, fra Posten, så er det alle mine gode kollegaer. Fem år med samme folkene gjør at man kommer tett innpå hverandre og man lærer hverandre å kjenne. Men alle gode ting må jo ha en ende, og turen var nå kommet til meg. 6. mars begynte jeg på Oppvåkningen og stortrives med det!

Lurer på hva jeg gjør om to år. Noe sier meg at min karriere på Oppvåkinga blir adskillig kortere enn den på Posten. Og neste bytte blir nok tilbake til skolebenken.

Og forresten: Tittelen henspiller på at ting tar tid med meg. Å bytte jobb. Å blogge om det. Å legge meg for å sove.

Litt sent som vanlig, men med dette flotte bildet fra 17. mai i Tromsø ønsker jeg å gratulere norges befolkning med dagen i går.

Tradisjon tro gikk dagen med til en lang brunch med venner, inntak av lapskaus og begloing av tog hos min onkel før dagens sosiale krumspring ble avsluttet hos min kjæres besteforeldre.

I bunn og grunn en fantastisk dag. Akkurat slik 17.mai pleier å være.

Snø eller ikke snø.

Kan brukes til så mangt. Spennvidden er stor og ble for mitt vedkommende større i dag. Landsdelsavisen Nordlys delte med alle sine lesere et fantastisk kjerringråd i dag. Det var som følger (fritt etter hva hukommelse rommer) :

Fantastisk! Hvis jeg noen gang får slike plager er dette det første jeg skal gjøre. Problemet blir å velge riktig vin til jobben...

Da var det overstått. Kanskje det er alderens påvikrning av hukommelsen som gjør at dette innlegget kommer en dag for sent. Man har lagt 1 til sin alder og samlet blir det 31 år. Føler meg fortsatt som ung og viril, men har nå havnet i kategorien 30+. Det rokker litt ved ungdomsfølelsen.

Men det beste ved å fylle år er jo tross alt gavene og i år var ett godt år i så måte. Det som jeg ble mest glad for var en liten papirlapp fra samboer og datter. Takker så mye for de fine ordene. Etter det kommer en litt mindre lapp hvor det står Festivalpass. Nærmere bestemt festivalpass til årets Bukta festival. Det blir en fin fin helg i slutten av juli...

... nevnt i forrige innlegg har blitt lengre enn først antatt. Det stipulerte tidsforbruket har vist seg å være vanvittig feil og vi er fortsatt gjester hos svigers. En løsning som fungerer bra, men man savner sitt eget hjem.
Og som om ikke det er nok med oppusningen, begynte jeg i ny jobb forrige mandag. Det har blitt lange dager, ja.

På sett og vis. Men et frivillig og meget midlertidig sådann.

Egentlig har jeg nå ferie. En uke etterslep fra i fjor. En uke som var ment for rekreasjon og ettertanke (eller noe slikt), men som isteden blir brukt til lange arbeidsdager, bannskap i varierende styrke og mengde og mye slit.

Vi har begynt å pusse opp i leiligheten. Rot, støv og generelt kaos er det som hersker hjemme for tiden. Det er ikke mye areal som skal pyntes på, men innholdet i disse arealene er høyere enn hva arealet skulle tilsi. Det er to relativt kritiske rom hva hverdagskomfort angår som denne gangen er i fokus for våre kreative innfall. Kjøkken og bad.

Begynte forrige uke med å løfte overskapene på kjøkkenet sånn cirka ti centimeter. Dette for å kunne heve benkeplaten til standard 90 centimeter og ikke 83 centimeter som det er i dag var tidligere. Ikke snakk om mye, men tilstrekkelig til at det merkes når man kokkelerer og baker så mye som min kjære samboer gjør.
Videre skal vi få spiseplass på kjøkkenet. Dette har vi ikke hatt tidligere, såfremst man ikke stod ved kjøkkenbenken og inntok sin mat. Alle måltid ble inntatt i spisesutedelen av stuen, og dette er var en uhensiktsmessig løsning. Hvertfall når det kommer til frokost i ukedagene.

Badet får en total ansiktsløftning. Alt skrelles bort og badet bygges opp på nytt. Nytt innhold er blant annet ny badreomsinnredning samt varmekabler og fliser på gulv. Et lite skår i denne gleden er at vi mister badekaret, men det er et offer vi må gjøre for å generelt få mer plass til alt som skal være på et bad. Det er mye arbeid som gjennstår av riving og preparering, men enda mer når det kommer til gjennoppbyggingen. En del fagkritiske a-momenter, men heldigvis har man både rørlegger, våtromsarbeider og elektriker i familie og vennskapskrets. Og de har sagt seg villig til å stille opp. God hjelp til sikkerhet, arbeidsmengde og lommebok.

Så vårt lille eksil, og min ferie, er hos svigermor og svigerfar. Et hus uten internett, men med snille naboer som via sine trådløse routere fungerer som lokale Hotspot. Hurra for teknologien!

Ahhh... For alle Simpsonselskere der ute

En herremann med en lommebok full av penger kjøpte for noen år siden en hel del live-opptak av fordums og nåværende musikkhelter. All denne herligheten streamer han på sin egen radio. Gratis, enn så lenge, sender garantert noen riktige perler hva live-konserter anngår og en meget godt alternativ til det som sendes over eteren.
Og han selger også objekter for de spesielt interesserte.

Hentet fra Dagbladet

Murphys lover er viden kjent. Jeg vil tro at alle på et eller annet tidspunkt har eller vil oppleve situasjoner som står beskrevet i nevnte lovverk. Jeg har vært i flere situasjoner hvor disse lovlinjene har vært brukt. Den siste vil jeg si var i går.

Mens jeg satt og så Norge spille mot Tyskland i en spennende og særdeles viktig Curlingkamp, begynte en merkelig lyd å fylle rommet. En bzzzzene lyd av elektrisk karakter. Tenkte opphavet var en lysdimmer vi tidligere har hatt problemer med og måttet skifte. Reiser meg opp og går i retning av nevnte dimmer. Kaster et blikk mot TVen og ser at Ulrich Kapp gjør seg klar til å sende avgårde en stein. En viktig guardstein for Tyskland er. Fokuserer på nytt på veggen og dimmeren og hører kommentatoren sier noe om at skippen til Tyskland plutselig hadde endret taktikk og endret på den ønskede banen til Ulis stein. Dette var da interessant, tenkte jeg, og lot den bzzzzzende dimmeren ta et skritt nærmere de evige dimmerjaktmarker. Da jeg på ny skiftet fokus og skulle se hva det tyske laget drev på med, forsvant den elektriske bzzzz lyden. Det gjorde forøvrig TV bildet også. Helt svart. Helt vekk. Liketil indikatoren som lyser grønt når TV er tilkoplet strøm ble borte. Ja, ja tenkte nå jeg. Da er i alle fall årsaken til lyden funnet.
Har ikke og kommer ikke til å forsøke gjennoppliving på den gamle og trofaste TVen. Det har på en måte ligget i kortene en tid at den måtte gi plass for en yngre og frekkere modell, men dette var om en stund. Har nettopp kjøpt ny vaskemaskin. Kjøkkenet er delvis demontert og skal pusses opp. Badet likeså. Så om TVen skulle byttes, var det i alle fall ikke nå.

Usikker på hva som surrer rundt i hodet på de to under, men basert på ansiktsuttrykkene synes jeg uttrykket to hoder, en tanke passer ganske bra.

Bildene er forøvrig hentet hos Dagbladet

...har det regnet i Tromsø. Det er vått. Skikkelig vått. Litt opphold har det vært, har jo ikke renget i alle disse døgnenes 24 timer, men 8 uker med daglig nedbør sliter på ett ellers optimistisk sinn. Nord-Norges årstider, vinter og høst, har aldri vært så tydelig som nå.

Oppdatering

Dette innlegget ble skrevet et døgn etter at denne artikkelen stod på trykk i Nordlys. Før helgen stod det å lese i samme avis at de hadde forregnet seg. Det var ike 55 dager i strek, bare 51... Så innlegget skulle egentlig hett 52 dager i strekk

Ser til min store glede at flere enn jeg stemte på hva jeg mener er riktig alternativ. Er også fornøyd med vår snart nyinnsatte statsminister Stoltenberg. Gleder meg til å se fornuftig politikk prege hverdagen de neste årene.

Da har man vært og gjort sin borgerplikt. Satser på at flertallet av de stemmeberetigede i Norge har stemt på samme parti meg. En etpartis-regjerning med flertall hadde vært interessant, men er nok umulig å få i overskuelig framtid. Så fremst man ikke gjør noen med vårt politiske system.

Realiteten i dag er at man ikke bare stemmer på et parti, men på en blokk. En alternativ regjering bestående av flere partier. Norge har i dag, enn så lenge, Kjell-Magne Bondevik i statsministerstolen. En statsminister som kommer fra et av de mindre partiene i koalisjonene som utgjør et av alternativene man kan stemme på i årets valg. Høyre, det største partiet, har riktig nok noen viktige ministerposter, men hadde jeg stemt Høyre i forrige stortingsvalg hadde jeg i dag vært skuffet. Statsministeren skal jo representere flertallet av befolkningnen, noe jeg tør påstå dagens statsminister ikke gjør. Jeg vil at mitt partis leder, såfremst han eller hun får flest stemmer, skal være Norges ansikt uttad politisk!

Det er ikke lett å se om horvidt hvert enkelt regjeringspartis partiprogram fungerer i hverdagen. Gjør man som Kjell-Magne og Krf vil i et tilfelle, må Erna Solberg og Høyre få viljen sin i en annen. Man får altså ikke det som står i partiprogrammet til det paritet man stemte på, men litt fra alle partiprogrammene innad i regjeringsblokken. Avgjørelser og prioriteringer om hva som skal vektlegges blir tatt uten påvirkningsmulighet for skuffede velgere. Poenget mitt er at man i realiteten har to valg i år : Blått eller Rødt, venstre eller høyre - og da ser jeg bort fra FRP. Og slik mener jeg det burde være - enklere å forholde seg til for velgere. Minimerer valgene og maksimerer ansvaret. Det vil også gi mer forutsigbarhet om hvilken politikk som skal styre landet de neste fire årene og av hvem. Man bli i større grad pliktig til å følge sitt partiprogram og ikke gjemme seg bak tåkeprat og unskyldninger om kompremiss og samarbeidspartnere på Stortinget. Stemmer man SV i dag, må man nesten se litt på partiprogrammet til AP og SP for å danne seg et bilde av hvordan politikken kanskje kommer til å bli.

Unødvendig vanskelig.

Det er ingen spøk å kjøre bil i Tromsø by. Mange billister med forskjellige oppfatninger av hvordan man skal kjøre i en rundkjøring. Vi har en veistandard langt under hva man skulle forvente av en rik nasjon som Norge. Hull, dype spor og generell slitasje har satt sine preg fartsårene i byen. Dette er ikke en by hvor hr. Vollvik ukomplisert kan kjøre sin Koenigsegg CCR. Men på den andre siden - han har vel råd til å reparere de skadene doningen får.

Nok om det. I dag, cirka klokken 11, kjørte jeg en av tunnelene i Tromsø by. Den mørkeste. Den mest slitte. Kanskje også den mest omtalte. Langnestunnelen. Svart som natten med en veibane som minner om en asfaltert potetåker og med et fuktig klima.
Var på vei fra Håpet og til byen for å gjøre noen ærender sammen med jentene mine. Omtrent midt i tunnelen smeller det! Pang! Sidespeilet på venstre siden av bilen har fått seg en skikkelig karamell og har blitt lagt pent langsmed sidevinduet. Mitt fine speil har blitt til syv års ulykke for en eller annen idiotisk billist. Da det er så mørkt i tunnelen klarte vi ikke å se nummeret på bilen som hadde skjenet over i vår veibane. Vi så ikke engang bilen!

Optimistisk som få, snudde jeg i den nærmeste underjordiske rundkjøringen og returnerte mot Håpet. Hadde et lite håp om at vedkommende hadde stoppet på andre siden for å ta skadene i nærmere øyensyn. Men om så var tilfelle, hadde dusten kjørt videre. Ringe til politiet og informere om hva som hadde skjedd så, og fortsatt ser, jeg som meningsløst. Mitt eneste håp er at vedkommende kanskje streifer innom denne siden og leser dette. Får dårlig samvitighet og erstatter speilet. Men sjangsene for det er små.

Da var feriereisen for i år unnagjort. Det ble en uke i Lofoten sammen med et vennepar og stort sett dårlig vær. De første dagene var vi i Ballstad grunnet en invitasjon venneparet hadde fått til et bryllup, og det man fikk sett av Lofoten i det området var på sett og vis skuffende. Da man aldri har vært i Lofoten og kun sett postkort, bilder og reportasjer fra området, har man opparbeidet seg noen forventninger om hva man har i vente. Sol, sandstrender så vakre som bare det og idylliske tettsteder med rorbuer som oste av Lofotfiske! Vel, det siste fikk man jo på sett og vis. Hemmingodden sjøhus kunne by på, ved første øyekast, ok innkvartering. Stort fellesrom med kjøkken og sovealkover. I tillegg et soverom med fire soveplasser og et bad med alt tilbehør. Perfekt for oss.

Det som etterhvert kom fram var av mindre forsonende karrakter. Leiligheten vi hadde fått, for den var stor, lå i andre etasjen av et tørrfisklager - noe vi ikke fant ut før senere. En lukt som snikende kom inn i bopelen sakte men sikkert.
Da vi for første gang tråkket inn over dørstokkene i vår leide krypinn, var en stikkontakt i hvert rom fylt med en eller annen form for duftdispenser (burde kanskje allerede da skjønt tegningen). Duften av timotei og allverdens sommerdufter var så sterk at det første vi gjorde var å trekke ut disse elektriske blomsterengene og lufte skikkelig ut. Vel og bra, engene tok veien ut av vinduet og til værs.
Etterhvert oppdaget man altså tørrfisklukten. En liten runde rundt sjøhuset og et relativt stort lager av denne delikatessen åpenbaret seg. Man kjente ikke lukten så intens i starten. I trappetrinn nummer åtte fra andre etasje og ned kjente man lukten godt. At man ikke snudde seg da og oppdaget at nesen var i høyde med gulvet i leiligheten må vel sies å være en glipp. Vi skulle være her i tre overnattinger og tenkte at dette skulle gå greit. Helt til man oppdaget at klær og annet materiale som har egenskap til å ta til seg lukt gjorde nettopp det - og i rikt monn.
Venneparet dro på dag to i bryllup. Bruden og brudgommen sa høfflig ja, og festen kunne begynne. Grendehuset sto for tur for vårt vennepar med deres minste sønn på knappe 2 måneder. Gutten sov godt, venneparet fikk sin kaffe med tilhørende føde. De var bare glad til at ikke finstasen deres hadde fått merke tørrfiskens bakside. Men krypinnet til gutten derimot... De var blitt såpass imun mot odøren at de ikke hadde lagt merke til hvilken luktopptagende egenskaper en barnevogn kan ha. Før noen andre gjester påpekte den tørrfisklukten som var i gangen.
Det ble dugelig med klæsvask ved hjemkomst!
Hemmingodden sjøhus er ikke å anbefale. Da tenker jeg ikke bare på tørrfisken, som i bunn og grunn er uskyldig, men på de branntekniske løsningene - eller mangelen på disse. Rømningsvei? Tja, hopp rett i havet og svøm til land. Om du er på stuen. I gang og soverom må du først demontere vindu (det var 40-50 cm høye og midthengslete vindu), for så å hoppe halvannen meter opp på veggen for å komme deg ut av det demonterte vinduet og på taket. Og når du er på taket - så hopp i havet og svøm. For fra den høyden hopper man ikke ned på betong om man ikke har benbygningen til Hulken eller ønsker å finne ut hvor flink ortopedene på lokalsykehuset er.

Men vårt andre stoppested derimot. Det var slik man forventer Lofoten skal være. Turen fra Ballstad og sørover forbi Ramberg og til Hamnøy var som en tur i et postkort. Høye fjell, sandstrender og tettsteder så tett at man hadde ikke før talt to hus på ett før man kom til et nytt. Vi hadde reservert to rorbuer på Hamnøy - hos Elliasen rorbuer (bildet) - og der var helt fantastisk. Tørrfiskfrie buer med alt tilbehør. Linnea sa Mamma, det lukter ikke fisk her. Til og med robåt stod til vår disposisjon. Et vertskap slik det skal være i Lofoten og en lokal restaurant med en fantastisk hvalbiff. Restauranten til ho Rigmor : Hamnøy mat og vinhus. Mellom Hamnøy og Å lå Sakrisøy, Reine, Moskenesvågen, Sårvågen og Tind. Alle tettsteder verdt et stopp. E10 var fin å kjøre på, men tettstedene kunne by på noen trange og knappe svinger til tider - men det er jo slik det skal være. På veien hjem til Tromsø igjen stoppet vi innom Kabelvåg, Svolvær og Henningsvær. De to første kan forbigåes i stillhet, men Henningsvær må bare oppleves i solskinn. Helt fantastisk sted og en flott avstikker fra E10. Hamnøy med tilbehør og Henningsvær gjør at Lofoten faktisk kan bli et reisemål i framtiden. Men da er det bånn gass forbi Ballstad!

Så et lite stemningsbilde fra Hamnøy. Tatt klokken 18:35 på vei til rorbuene etter et herlig måltid hos ho Rigmor. Bildet er 116kb stort.

Man er ikke så godt kjent i egen landsdel som man kanskje burde være. Jeg har sett store deler av kystfinnmark, men lite av de indre strøk i vårt nordligste fylke. Det jeg har sett av Nordland har som oftest blitt beskuet gjennom et lite flyvindu noen tusen meter over bakken. Men i år skal kanskje det bli endringer på akkurat dette. En av ferieplanene våre, man må alltid ha to stykker i hvertfall, er å kjøre til Lofoten. Skal visstnok være veldig fint der om været er bra. Da bilferie er nytt for oss, er jeg glad vi har en tjenste som visveg som kan gi oss en liten pelepinne på hva vi har i vente rent kilometer og tidsmessig. Ser at N.A.F har en lignende tjeneste.

Og om det ikke blir noe av Lofoten lar vi andre stå transporten til et annet feriemål.

Da er skatten klar. Registrerer at små justeringer kan gi positive utfall.

Det snør, det snør
tiddeli bom.
Det er det det gjør
tiddeli bom.
Nå snør det mye mer enn før
tiddelibom og huttemei tu.

Så kaldt det er
tiddeli bom.
Jeg kjenner det her
tiddeli bom,
kjenner det på mine tær
tiddeli bom og huttemeitu.

- Godt sunget av Ole Brum.

...eller selvangivelse. Den er i alle fall kontrollert, redigert, signert og nesten prekivert. Skulle egentlig tradisjon tro brukt den nettbaserte tjenesten - enkelt, raskt og effektivt - men siden jeg uansett må ta turen til fogden og levere vedlegg, kan jeg likegodt levere alt samtidig. Litt nostalgi og litt tid til overs.

Jeg er med andre ord klar for å la skattekontorets tallknuseres saumfare min økonomi og forhåpentligvis komme med en oppløftende dom om noen måneder. Faktisk ikke i siste liten - noe som må sies å være uvanlig når det gjelder meg. Og i grunn en positiv overraskelse.

Jepp. Da var tyveårene unnagjort. En periode som gav store endringer i forstatt unge Myrvolls liv. Om de neste ti inneholder like mange positive endringer og utfordringer, ser framtiden lystig og morsom ut. Og noe sier meg at det vil det.
Dagen har blitt feiret som seg hør og bør med familie, venner, kaker og kaffe. Og dugelig med digg. Fått alt man kan ønske seg bortstett fra en T.I.L seier mot Brann. Men når sant skal sies, kampen tatt i betraktning, et poeng er så godt som en seier.

Minner meg om gode gamle dager og litt krangel om telefonreginger. Så enkelt kan man skape kaos mellom landsmenn...

Kinarestaurantmoro - via ITpro.

Man har ikke før bekjempet influensaen med nebb, klør, bønn og bannskap før forkjølelsen fester grepet. Jeg eksisterer i et parallellunivers. Et univers hvor tilgang til mykt papir, nesedråpper og c-vitaminer er viktigere enn oksygen og kaffe i det vanlige universet.

Her tar man seg en liten pause i nattarbeidet for å sprette lett og ledig fra nettside til nettside på søk etter ingen ting. En flytte-fokus-fra-trøtthet-og-arbeidaktivitet. En aktivitet som var relativt lystbetont helt til jeg traff denne siden.

Får vel bare øke min fysiske aktivtet litt til for å unngå og måtte gå til innkjøp av nye bukser og andre klær. Det skal jeg ha kapasitet til. Tror jeg.

Da er det soldag her i Tromsø. 21. januar hvert år skjer det vi har ventet på i måneder. Den gule, livgivende skiven er tilbake på himmelen og med den vissheten om at vi gør en lysere tid i møte. Som seg hør og bør spiser man solboller og drikker kakao på en dag som denne. Opprinnelsen til solbollen er for meg ukjent. Har satt meg som mål å finne ut hvorfor vi har solbollen og hvorfor det er nettopp Berlinerbollen som har fått denne birollen. Mer om det når slik kunnskap måtte komme.

Det ble tatt noen bilder av solen i dag. Et sees her, men flere vil komme.

Min kjære samboer fikk i dag sin veske stjålet på sin arbeidsplass. I den lå blant annet de obligatoriske plastkort, deriblant et som var mitt, tilgodelapper etter jul og mobiltelefon. Tyveriet, det ble i tillegg tatt saker og ting fra hennes jobb, ble relativt raskt oppdaget og de ting som kunne blitt utnyttet ble raskt sperret. Mobiltelefon og lommeboken, gaver fra meg, er nok dessverre tapt. Det finnes dog et håp i at tjuvradden skal bli tatt da overvåkingskamera garantert har lagret raddens bevegelser på tape. Lenge leve storebror!

Da plastpengene våre var borte, var jeg nødt til å gå til Postbanken for å lette kontoen for noe hard valuta. Jeg spurte av ren nyskjerrighet om det hadde vært noe bevegelse på kontoen min i dag. Damen sa: "et lite øyeblikk", så litt på skjermen og så på meg igjen. For å få vite hvorvidt det hadde vært gjennomført noen transaksjoner på min konto, ville min konto bli belastet med 10 kroner. Hun forklarte det med at jeg fikk kontoutskrift månedlig og slike ekstratjenester som jeg nå ba om kostet. Etter et litt spørrende blikk fra meg fortsatte hun med en forklaring som antydet at det var ikke for det arbeidet hun måtte gjøre jeg måtte betale, men for bruk av deres datanettverk. Det ville bli registrert automatisk at slik informasjon var hentet og kontoen belastet med det nevnte beløp. Jeg takket nei til tjenesten og ventet på at hun skulle gjøre seg ferdig med de andre gjøremål jeg ønsket å få gjort. Jeg så meg litt rundt etter noe å lese og så et A4-ark med noe tekst på. "Er du lei gebyrer?" var overskriften. Postbanken kunne tilby meg en konto med nettbank hvor hver regning kostet cirka kroner 1 å betale, det kostet noe ala det samme for hver gang jeg brukte minibankortet og hvor jeg ble trukket et beløp, cirka kroner 30, hver måned... Lenge leve Skandiabanken!

Ser at siste versjon av MT og MT-blacklist hittil har holdt kommentarspam unna. Får håpe det blir slik i forsettelsen også.

Julen begynte godt. Fine gaver, god mat og hyggelig selskap. En tilstand som dessverre fikk en brå slutt da nyheten om katastrofen i Asia rullet over eteren. En enorm katastrofe som bare vil vokse seg større etterhvert som ettervirkningene gir seg til kjenne. Mye man skulle ønske man kunne gjøre, lite man dessverre kan. Men en ting er sikkert : årets nyttårsfeiring blir amputert. De pengene som var tiltenkte fyrverkeri går inn på Røde Kors sin konto. Et sted de gjøre uendelig mye bedre nytte enn på nattehimmelen natt til 1. januar.

Thomas spillte og sang i knappe halvannen time på Driv i går kveld. Om det var stinn brakke vites ikke, men oppmøtet var meget godt. Musikken var hentet fra hans triologi og det kom stråmmende mange kjente og kjære låter ut av høytalerene. Dette var første gangen jeg opplevde Thomas live og det må sies at erfaringen var sånn både og. Musikken hans er knall - akkurat det hersker det ingen tvil om. Men alle de idiotene som betaler 170 eller 190 kroner for å stå og uavbrutt prate om all slags tulleball kunne jeg godt klart med uten. Ikke bare kaster de bort penger på en konsert de åpenbart ikke er interessert i, men de kan totalt ødelegge opplevelsen til personene rundt seg. Man skulle i tillegg til vakter som kaster ut bråkmakere som ikke kan rette seg etter tilsnakk på uteplasser, hatt vakter som tuppet pratmakere i baken og ut av konserter.

Var på konsert med Vidar Vang & The Northern Men på onsdag 28.10. Konserten var på Blå Rock så jeg var naturligvis litt skeptisk grunnet tidligere erfaringer. Men til enorm glede hadde den eller de som rigget lyd på konserten gjort en knall jobb. Og Vidar Vang med band, som for meg var et nytt bekjentskap, overbeviste! Tror faktisk jeg er nødt til å gå til anskaffelse av en eller to CDer av nevnte band.

Om ikke så lenge. Det er ikke mange dager siden man kunne lese i aviser og se på TV at sommeren var over. Da forventer man naturligvis at høsten skal komme, men her i Tromsø har vinteren allerede meldt sin ankomst. Skillet mellom de ulike årstidene er som vanlig utydelig på disse breddegrader. Det kan naturligvis ta litt tid før den kommer, men haggelbyger i byen og et hvitt teppe av snå på fjelltoppene kan tyde på noe annet. Bare å finne fram toppluen, gode votter og ullongsen.

Tittelen over kan tolkes på flere måter. En er naturligvis at jeg ikke har skrevet noe i denne bloggen på en lang stund og nå skriver dette. En annen er at alt i denne bloggen var borte og nå er tilbake igjen. Det har jo skjedd før, men denne gangen var det mindre dramatisk. Vet ikke helt sikkert hva som har skjedd, men da jeg i ettermiddag åpnet hjemmesiden min, ble jeg møtt av Apaches testside. Den siden man får når man har installert webserveren vellykket på systemet. Vel, kanskje ikke krystallklart for alle hva jeg prøver å si her, men tittelen er aktuell i alle fall. Det synes i hverfall jeg .

Er vanligvis forbundet med e-post, men eksisterer også i weblogger. Har tidligere hatt slikt svineri på våre sider, men fant en liten og praktisk pluggin, MT-blacklist, som fikset det problemet. Men etter reinstallering av MT for en tid tilbake tok jeg meg ikke tid til å installere denne flotte saken. Det har resultert i x spam-kommentar per innlegg på våre sider. Ikke mange, men nok til å irritere.

Som sagt er det nå blitt litt vanskeligere å få publisert spam på våre sider. Dette takket være nevnte pluggin. En takk til Kyrre Baker for påminnelsen som svineriet og link.

Tirsdag, altså to dager siden, ønsket Linneas besteforeldre å ha henne på overnatting - et ønske vi syntes vi kunne innfri. Det gjorde naturligvis at kvelden ble åpen for en rekke aktiviteter og muligheter for foreldrene. Vi, Mariann og jeg, vurderte en stund å dra til byen for å sitte på kafè og kose oss. Men siden det var slikt et fint vær, dro heller vi innom butikken og provianterte. Vi endte opp i Tromvika, et lite tettsted på vestsiden av Kvaløya (skulle gjerne hatt et kart her) utenfor Tromsø. Kameraet var naturligvis med og dette var ett av bildene som ble tatt. Siden jeg ennå ikke har fått lagt ut noen bilder av meg selv, tenkte jeg at dette bildet burde holde. Her kan man altså seg meg samt noe av utsikten vi hadde denne kvelden.

Bildet ble tatt av Mariann.

25 grader klokken 20 på kvelden må kunne betegnes som et sikkert tegn på sommer, i alle fall i mitt nabolag. Nå er det lenge siden vi har sett solen fra skyfri himmel, kan faktisk ikke huske sist, så dette har vært et hjertelig gjennsyn. Håper bare på at det blir et langt besøk denne gangen, men våre værprofeter tyder tegnene anderledes.

Bildet er forøvrig klippet inn fra Aftenposten.

Endelig er ferien kommet. Fem uker med avslapping, Gøteborgtur, hytteturer og teltturer er planlagt for vår lille familie. Jeg har ventet lenge på denne muligheten for rekreasjon etter en, i min målestokk, hektisk vår. Nå skal skjønnlitteratur atter en gang prioriteres før faglitteratur og leses uten dårlig samvittighet.

En hekisk vår har også ført til at planer har blitt forskjøvet. Bortsett fra planlegging av feriereiser og lesing, har jeg fått noen gamle PC'er som bare har stått og samlet støv hos bekjente. Disse har jeg mer eller mindre fått til å fungere og forsåker nå å sette opp et lite lokalt nettverk. Målet med dette nettverket er å lære meg Linux og avlaste Dorris, min egen datamaskin. Dorris og jeg har hengt sammen i en del år nå. Arbeidsoppgavene hennes har vokst både i omfang og antall. Dette har naturligvis begynte å tynge en gammel og sliten dame. Jeg har akseptert at hun ikke er like kvikk og rask lengere, altså henger med i utviklingen, og har valgt å bygge ut et nett med støttende datamaskiner. Fornuftig både økonomisk og rent kunnskapsmessig. Og ikke minst utfordrende. Men klart, skulle jeg slumpe å finne enden av regnbuen og krukken som visstnok skal vøre der ikke er forsvunnet, ja da kan det jo hende at Dorris blir erstattet med en yngre, kvikkere og mer spenstig frøken.

Det er en stund siden jeg har skrevet i denne bloggen. Jeg var tidligere riktig så flink å oppdatere om T.I.Ls suksess i Tippeligaen. De har ennå suksess, de leder fortsatt, men de har utviklet et stygt bortekampssyndrom. De klarer rett og slett ikke å vinne på bortebane. De tar ledelsen og mister alltid denne. Og sist, 27. juni, spilte de borte mot Sogndal på Fosshaugane. De ledet med et mål etter bare to minutter og taper kampen 2-1. Men det som virkelig er betenkelig med dette syndromet er at selv om hjemmelaget er herjet med spysjuken, diarè og andre antatt prestasjonsdempende plager, klarer ikke Tromsøs stolthet å vinne. Visstnok var Sogndal en periode bare åtte mann på banen. Noen ble sydd og andre spydde. Kanskje det er slik det skal være i år - ingen trepoengere på bortebane...

Fikk billett og en CD med bandet i bursdagsgave hos min kjæreste for en tid tilbake. Det var mitt første møte med bandet og deres musikk. Låtene hørtes bra ut, men opplevelsen ble forstyrret, om ikke ødelagt, av en dårlig kvalitet på innspillingen. Kanskje det er meningen at det skal høres slik ut, men hos meg fører dårlig lyd / produksjon på en CD til lite eller ingen spilletid.

Men konsert er en annen ting.Blå Rock er det stedet hvor man går for å høre bra musikk spillt av kompetente DJs. Det er stedet for en god, saftig og næringsrik hamburger med råstekte poteter og annet naturlig tilbehør. Det er også stedet hvor man kan slukke øltørsten ved hjelp av Tromsøs største utvalg av brun, lekker, kjølende, smørende alkoholdrikke. Men som konsertlokale synes jeg ikke det fungerer. Kort fortalt er det for for liten scene og uheldig planløsning i lokalet. Men bandet leverte varene uansett (hmmm, litt Idol over den formuleringen der). Det tok to, tre låter før rockefoten min ble aktivert, men derifra og ut var det en opplevelse. Ren, ekte og skikkelig Rock and Roll for alle pænga! Vet ikke om jeg kommer til å høre så mye på den CDen jeg fikk, men kommer Dead Moon tilbake til Tromsø vil jeg garantert gå på konsert!

Finn fram kaffebønnene å sett i gang og kvern! Greit nok at man kan få litt forstyrret nattesøvn om nyter kaffe sent på kvelden. Kan kanskje bli tatt for doping også, men nå blir man i alle fall ikke dehydrert av herligheten!

Da er grillsesongen åpnet! Planene var egentlig å dra til Telegrafbukten, men av praktiske hensyn havnet vi hos min bror. Vi kom fra til varm grill, skinnende sol og ellers en varm og hjertelig mottakelse. På menyen stod pølser. Pølser så langt øyet kunne se. Med alt nødvendig tilbehør. Etter å ha gasset i oss en anseelig mengde pølser, var det tid for kaffe, røyk og generell avslapping. Etter et slikt måltid er det ikke lett å få kroppen til å lystre et ønske om brå bevegelser. Linnea storkoste seg sammen med sine søskenebarn Thomas og Markus. Vi dro hjem når det var tilrådelig med tanke på pølse- og brusinntaket. En flott ettermiddag! Enkelt og greit! Gleder meg stort til flintstekene ligger og godgjør seg på grillen vår!

Da var alle dagene i atter en uke krysset av. Kalenderen viser 18. april og jeg har enda ikke kommet meg ut i Guds Frie med ski på bena. Hadde store ambisjoner om en slik bragd på høsten i fjor, men det nærmeste jeg har kommet er å nesten pusse skiskoene. Det var så nært at jeg faktisk tok meg en Kvikk-Lunsj og en appelsin.

Eksamen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal sammen med to kullinger levere en oppgave i midten av mai. Ikke all verden til oppgave, dog. Cirka 20 sider. Vi er kommet i gang, men vi har heldigvis enda noen dager og uker på oss. Begynner å revurdere hvorvidt jeg skal hive meg i kast med annen videreutdanning til neste år. Slik det kjennes ut akkurat nå må jeg si at skolebenken ikke lokker så veldig mye.

Så sport. Spydeberg ekspressen innfrir. Etter fjerde runde i årets sirkus, tar han endelig en seier. Knapp, men like fullt en seier. Og så klarte T.I.L å rote bort to verdifulle poeng mot Ham-Kam. Mulig det var fortjent, mulig det var devine intervention eller noe slikt, men slike lag må slåes om man ikke skal ende opp i samme situasjon som i fjor. En fattig trøst får være at Sogndal hjemme mest sannsynlig er en letter oppgave enn fjorårets siste kamp - borte på Lerkendal.

Nå må jeg tilbake til smertens fantastiske rike.

Min kjære samboer kom over et sitat på nettet som hun mente passet meg perfekt. Dessverre husker ikke hun på hvilken side sitatet ble funnet, men her er det i alle fall :

I morgon, i morgon, men ikkje i dag. I dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag

Dette skulle vært innlegg nummer hundre i Tommys nettbaserte dagbok. Slik ble det ikke. På grunn av skikkelig tulleball hos min verten av nettsted, har de nittini foregøende innleggende forsvunnet fra verdensveven. Samme veien tok naturligvis oppsettet til MT. Jeg har en sikkerhetskopi av innleggene liggende i trygge farvann på min datamaskin hjemme, men denne er datert august 2003. Om jeg en gang finner en fornuftig måte å legge disse ut på nett igjen, ja så vil det nok sikkert bli kommentert på denne siden.

Siden jeg måtte begynne på nytt med stort sett alt, har jeg valgt å endre en hel del ting. Linken til min sider er en ting. Den er nå http://tommy.myrvoll.net. En annen er utseendet. Jeg har en nok så begrenset kreativitet når det kommer til utforming av sider lik denne. Syntes selv mitt forrige oppsettet var brukbart og litt til. Oppsettet som kan sees nå, bilde på 20KB, vil derfor kunne endres radikalt, hyppig og uten noen som helst form for forvarsel. Som vanlig kommer jeg til å benytte meg av tips og råd angående MT gitt av Vegard A. Johansen. Orker ikke å gå mer inn på de teknsike tingene enn akkurat det.

Noe mer da? Ikke som jeg kommer på i farten.