Da har man vært og gjort sin borgerplikt. Satser på at flertallet av de stemmeberetigede i Norge har stemt på samme parti meg. En etpartis-regjerning med flertall hadde vært interessant, men er nok umulig å få i overskuelig framtid. Så fremst man ikke gjør noen med vårt politiske system.
Realiteten i dag er at man ikke bare stemmer på et parti, men på en blokk. En alternativ regjering bestående av flere partier. Norge har i dag, enn så lenge, Kjell-Magne Bondevik i statsministerstolen. En statsminister som kommer fra et av de mindre partiene i koalisjonene som utgjør et av alternativene man kan stemme på i årets valg. Høyre, det største partiet, har riktig nok noen viktige ministerposter, men hadde jeg stemt Høyre i forrige stortingsvalg hadde jeg i dag vært skuffet. Statsministeren skal jo representere flertallet av befolkningnen, noe jeg tør påstå dagens statsminister ikke gjør. Jeg vil at mitt partis leder, såfremst han eller hun får flest stemmer, skal være Norges ansikt uttad politisk!
Det er ikke lett å se om horvidt hvert enkelt regjeringspartis partiprogram fungerer i hverdagen. Gjør man som Kjell-Magne og Krf vil i et tilfelle, må Erna Solberg og Høyre få viljen sin i en annen. Man får altså ikke det som står i partiprogrammet til det paritet man stemte på, men litt fra alle partiprogrammene innad i regjeringsblokken. Avgjørelser og prioriteringer om hva som skal vektlegges blir tatt uten påvirkningsmulighet for skuffede velgere. Poenget mitt er at man i realiteten har to valg i år : Blått eller Rødt, venstre eller høyre - og da ser jeg bort fra FRP. Og slik mener jeg det burde være - enklere å forholde seg til for velgere. Minimerer valgene og maksimerer ansvaret. Det vil også gi mer forutsigbarhet om hvilken politikk som skal styre landet de neste fire årene og av hvem. Man bli i større grad pliktig til å følge sitt partiprogram og ikke gjemme seg bak tåkeprat og unskyldninger om kompremiss og samarbeidspartnere på Stortinget. Stemmer man SV i dag, må man nesten se litt på partiprogrammet til AP og SP for å danne seg et bilde av hvordan politikken kanskje kommer til å bli.
Unødvendig vanskelig.
Min borgerpliikt er gjort!