Kaffe

Kaffe er godt. Veldig godt. Og noen ganger til bry. For eksempel når det inntas sent på ettermiddagen eller kvelden. Da kan jeg, og mange med meg, skrinlegge eventelle planer om å legge seg tidlig. Det blir nattevåk med meningsløs surfing på nettet, syning av filmer eller lesing i ei bok. Men for meg kan det også være gift. Av sterkeste sort. Det er ikke slik at mine indre organer slutter å fungere og jeg faller til bakken med skum frådende rundt munnen, men hodet, mine tanker, de får virkelig frie tøyler. Mitt mentale ståsted flytter seg fra det normale, ganske normalt for andre også skulle jeg tro (relativt sett), til en tilstand som best kan beskrives som en krysning av psykose og paranoia. Blir en dommedagsprofeet som får pappeskeplakat-med-dommedagsprofetier-bærere til å framstå som jordnære og harmoniske. Men heldigvis står det å lese i Nordlys at om jeg også skulle begynne å se samt høre ting i tillegg, kan også dette tilskrives kaffe. Så, om jeg ser oppvask og hører en stemme som sier at den må puttes i maskinen eller angripes med oppvaskkost eller lignende remedier, kan jeg bare smile, ta en slurk med rykende fersk kaffe og fortsette med det jeg gjorde før mine syns- og hørselshallusinasjoner manifesterte seg.

Kjekt!