Januar 2009 Arkiv

Kaffe er godt. Veldig godt. Og noen ganger til bry. For eksempel når det inntas sent på ettermiddagen eller kvelden. Da kan jeg, og mange med meg, skrinlegge eventelle planer om å legge seg tidlig. Det blir nattevåk med meningsløs surfing på nettet, syning av filmer eller lesing i ei bok. Men for meg kan det også være gift. Av sterkeste sort. Det er ikke slik at mine indre organer slutter å fungere og jeg faller til bakken med skum frådende rundt munnen, men hodet, mine tanker, de får virkelig frie tøyler. Mitt mentale ståsted flytter seg fra det normale, ganske normalt for andre også skulle jeg tro (relativt sett), til en tilstand som best kan beskrives som en krysning av psykose og paranoia. Blir en dommedagsprofeet som får pappeskeplakat-med-dommedagsprofetier-bærere til å framstå som jordnære og harmoniske. Men heldigvis står det å lese i Nordlys at om jeg også skulle begynne å se samt høre ting i tillegg, kan også dette tilskrives kaffe. Så, om jeg ser oppvask og hører en stemme som sier at den må puttes i maskinen eller angripes med oppvaskkost eller lignende remedier, kan jeg bare smile, ta en slurk med rykende fersk kaffe og fortsette med det jeg gjorde før mine syns- og hørselshallusinasjoner manifesterte seg.

Kjekt!

Da skriver vi 2009. Et år som vil bringe store endringer for vår familie, stort som smått. Både jeg og Mariann setter oss på skolebenken igjen. Linnea skal begynne på skole til høsten og Amanda vil da bli alene i barnehagen.

Mariann og jeg vil altså fra mandag 12.januar atter en gang tre inn i studetenes rekker, riktig nok deltid for Mariann sin del. Hun tar fatt på et kurs som omhandler veiledning til studenter / kollegaer. Kurset går over et semester ved HITOS uit.
Selv skal jeg begynne på videreutdanningen innen anestesi ved samme institusjon. Dette er et fulltidsstudie over 18 måneder. Videreutdanning innen sykepleie ved uit, spør du? All høyere offentlig utdanning i Tromsø er nå underlagt uit.

Mer spenning knytter deg seg til Linneas debut til høsten i det offentlige skoleverket. Må innrømme at tiltroen, på generelt grunnlag, til både undervisning og SFO i barneskolen ikke er den største. Kan ikke rettferdiggjøre et slikt utsagn, men når det gjelder hverdagen til de små håpefulle, er jeg i utgangspunktet skeptisk, men åpen og positiv til å endre mening.
Vi får se. Det er tross alt åtte måneder til vi starter å slite på de nervene hos undertegnede.

Når det gjelder Amanda er jeg spent på hvordan det skal gå. Søstrene er sterkt knyttet sammen og søker til hverandre for moro, trøst og ugagn. Storesøster er fin-fin å ha i barnehagen når lillesøster ikke er helt enig med mamma og pappa om hvordan dagen skal starte eller hvor den skal tilbringes. Det går liksom litt lettere når også søster er rammet av urimelige foreldre og deres trang til kontroll og diktatorstyre,
Regner dog med at også i dette tilfellet vil man bli overrasket hvor greit ting egentlig går. Man forventer og forbereder seg på nesten alt mellom himmel og jord, og den ene tingen man glemmer å forberede seg på er ofte det som skjer; det går greit!