TTT

Dette er en stund siden nå, men jeg har byttet jobb.

Samme arbeidsgiver, UNN, men annen avdeling. Flyttet fra Gastromedisinsk avdeling til Anestesiavdelingen. Den avdelingen er videre delt i tre , og jeg jobber på Oppvåkninga.
Dit kommer pasienter som har hatt en eller annen form for anestesi eller narkose i forbindelse med et inngrep eller en undersøkelse. Dette er med andre ord en avdeling som i all hovedsak tar seg av pasienter fra kirurgiske, opererende, avdelinger. En gren innenfor sykepleie jeg har hatt lite kontakt etter at jeg var ferdig med studiene i 2001.

Mange sykepleiere bruker de første årene på å hoppe fra avdeling til avdeling eller kanskje mellom kommunal og statlig sektor. Årsaken til dette jeg ikke sikker på, men med et yrke som sykepleier gir mange varierende utfordringer og muligheter. Kanskje er eventyrlysten og muligheten til å jobbe nesten hvor som helst i landet med på å gi korte karrierer i enkelte stillinger. Trives man ikke med kollegaer eller pasientkategorien et sted, er det lett å bytte. Jobb som sykepleier får man seg nesten uansett og hvor som helst. Og som nevnt, mulighetene er mange

Jeg var nesten i fem år på Gastromedisinsk avdeling, heretter kjent som Posten, før jeg følte behovet for å bytte. Hvorfor jeg fikk dette behovet er litt usikkert. Forklaringen jeg gir til de som spør er : Hadde lyst til å prøve noe annet, og oppvåkningen er i alle fall det!. De er tilfreds med det svaret og kanskje jeg også skal være det. Følte et behov for å bytte. Bare å akseptere og ikke spekulere i hjel.

Da jeg begynte å jobbe som sykepleier i 2001, var vi fem stykker fra samme kull som startet på Posten. Det var ikke bare en trygghet i et nytt yrke og på en ny arbeidsplass, men også en viktig faktor for utviklingen av et veldig flott og trygt arbeidsmiljø. Posten hadde før vi begynte problem med å få tak i sykepleiere til alle stillingene de hadde. Det var gjennomtrekk av vikarer og arbeidspresset på de som jobbet fast ble stort. Dette resulterte i at Posten var stengt hver helg. Et stress uten like å flytte pasienter på fredags ettermiddag og hente dem tilbake mandag morgen. Og løsningen var ikke særlig populær blant de andre medisinske avdelingene.
Dagen vi troppet opp, representerte vi nesten halvparten av alle fast ansatte sykepleiere på Posten! Helgestengt avdeling ville det ennå være til et stykke ut på høsten, men ting lå til rette for bedre tider. Vi ble tatt godt i mot og har siden den gang rekrutert flere kollegaer fra samme kull.
Posten fikk etterhvert et rykte på seg for å være et flott sted å være. Både som ansatt og student. Og forhåpentligvis pasient!
I lange perioder måtte våre ledere i motsetning til andre avdelingsledere takke nei til sykepleiere som ville jobbe hos oss. Det har vært et stabilt kollegium som har stått sammen og hatt det skikkelig morsomt opp gjennom disse årene. Er det en ting jeg vil savne, og savner, fra Posten, så er det alle mine gode kollegaer. Fem år med samme folkene gjør at man kommer tett innpå hverandre og man lærer hverandre å kjenne. Men alle gode ting må jo ha en ende, og turen var nå kommet til meg. 6. mars begynte jeg på Oppvåkningen og stortrives med det!

Lurer på hva jeg gjør om to år. Noe sier meg at min karriere på Oppvåkinga blir adskillig kortere enn den på Posten. Og neste bytte blir nok tilbake til skolebenken.

Og forresten: Tittelen henspiller på at ting tar tid med meg. Å bytte jobb. Å blogge om det. Å legge meg for å sove.