Desember 2006 Arkiv

Så på en innslag på dagsrevyen her om dagen om smertepasienter og deres utfordringer i helsenorge. Og de er ikke få.
Helseminister Sylvia Brustad var rask på banen og sa at denne pasientgruppen skulle prioriteres og det var lagt slike føringer i finiansieringsplanen for 2007.
Med de budsjettkutt og reduksjon av produksjon som enkelte sykehus er pålagt, kan jeg ikke skjønne at prioriteringer som de overnevnte ikke vil gå ut over noen. Hvem er sikkert opp til hvert enkelt sykehus eller foretak, men det hadde vært interessant å se hva statsråden hadde svart om hun fikk spørsmålet om hvilke gruppe som skulle nedprioriteres slik at sykehusene kom i balanse økonomisk samt at noen pasientgrupper skal kunne prioriteres. Regner med svaret hadde blitt klassiske politikersvar hvor man etterpå hadde flere spørsmål enn svar.

Om man skal tro på forskningen, og det skal man jo helt til den er tilbakevist og funnet unyttig, vil framtiden føre til økt press på helsenorge hva kapasitet og krav angår. Hvordan man økonomisk da skal klare å la alle pasientgrupper som får ett innslag på nyhetene eller som har sterke organisjasjoner og/eller institusjoner i ryggen bli prioritert uten å si hvem som skal nedprioriteres, kan ikke jeg skjønne.

Slik det er nå kan man ikke gi til noen uten å ta fra andre...

På søndag var vi hos noen gode venner for å spise pepperkarer, drikke gløgg og hygge oss før vi tok turen til sentrum for å overvære tenning av lysene på julegrana sammen med barna. En hyggelig tradisjon som er et deilig avbrekk i en ellers hektisk førjulstid.

Våre venner hadde også bakt brød, noe vi nøt godt av sammen med nevnte julebakst og drikke. For min del helt til jeg trodde jeg tydge i porselen. Eller noe lignende. Det var i alle fall hardt og etter min erfaring med brød, hørte ikke objektet jeg tygde på og brød sammen. Etter at den første overraskelsen hadde lagt seg, kom naturligvis sannheten for dagen. Og det var selvfølgelig ikke porselen, men en blanding av emalje, sement og dentin som ytet motstand.

En bit av Tommy er borte. Smilet mitt ikke lengre plettfritt, men det var det heller ikke i utgangspunktet. Biten var ikke stor nok til at jeg føler meg lettere på noen måte; hverken med tanke på vekt eller til sinns. Ikke føler jeg meg mindre hel som menneske heller. Ikke gjør det vondt når jeg benytter den skadde tannen til tygging heller. Dog ikke prøvd knekk, ribbesvor eller andre kjente tannknekkere. Egentlig har tapet av biten ikke gjort så mye med meg. Men når jeg kjenner ekstra godt etter, når jeg har litt tid for meg selv, er savnet etter biten der uansett.

Julen er i utgangspunktet en prøvelse for pengeboken. Uansett hvordan man snur og vender på prislapper og seddler. Denne høytiden er ikke perfekt tidspunkt for et besøk hos tannlegen.

Herren i huset som serverte oss på søndag hadde uken i forveien tilfeldigvis vært og ordnet noe i sin egen munn. Blant annet en brukket tann. Ut fra hva man forstod av uttrykk og beskrivelser på kvitteringen kan prisen på reperasjon av tannen komme på rundt 3000 kroner. Ser ut til at tannlegen også vil ha en bit av Tommy. Kanskje det holder med en nyre eller en lunge...